Lønnsarbeid i industrien – bare for menn?

Det var ingen enighet innenfor arbeiderbevegelsen, verken i Norge eller i andre land, om kvinnenes deltakelse i de yrkene industrialismen førte med seg – blant annet innen metall- og verkstedarbeid, farmasøytisk og kjemisk industri, konfeksjons-, nærings- og nytelsesmiddelproduksjon. De vanligste innvendingene var at kvinnens plass var i hjemmet og at familien ble forsømt.

Tekst: Åse Camilla Skaarer

Det var en utbredt oppfatning at det var mannen som skulle være familiens hovedforsørger – kvinnens fremste innsats var å være en god hustru og mor. I tillegg ble det hevdet at de lave kvinnelønningene skapte lønnspress og at mennene risikerte å bli trengt ut av arbeidsmarkedet. Et annet argument som ble mye brukt, var at kvinnene hadde dårligere fysikk enn menn.

Arbeiderbevegelsen vokser fram

Arbeiderbevegelsen ble i siste del av 1800-tallet en internasjonal bevegelse, som et resultat av den samfunnsmessige omveltingen som industrialiseringen førte med seg. I en resolusjon fra stiftelsesmøtet til Den andre Internasjonale i Paris i 1889 het det at man skulle «betrakte arbeiderskene som likeberettigede medkjempere». Feministen Clara Zetkin, som var en av ytterst få kvinnelige delegater på kongressen, var en sterk pådriver i arbeidet for å styrke de kvinnelige arbeidernes rettigheter.

På den samme kongressen ble det også vedtatt å støtte en innskrenkning av kvinnearbeidet i næringer som ble betraktet som skadelige for «den kvindelige organisme». Forsamlingen tok også til orde for å redusere arbeidstiden for kvinner og ungdom mellom 14 og 18 år. Holdningen til arbeiderkvinner var åpenbart preget av motstridende syn, noe de kvinnelige arbeidere fikk erfare på flere måter.

«Det var gjerne kona som våknet først i stuene og kammersene i arbeiderstrøkene i byen. Hun slengte på seg de aller nødvendigste plaggene og smøg seg så stilt hun kunne ut i kjøkkenet og tente lampa og fikk varme på komfyren, så kaffen og alt kunne stå på bordet til mannen var ferdig til å ta det. Det hendte mange steder det var to familier om ett kjøkken.»

Det er Oskar Braaten som skildrer arbeiderkonas strevsomme hverdag i Kristiania i 1880-90-årene. Det var kona som sørget for at mat sto på bordet og ungene ble stelt. Men i likhet med mannen skulle hun på fabrikken klokken seks.

«Maten måtte smøres og settes på bordet, det måtte legges noen pinner i stueovnen til dom, kjøkkenlampa måtte settes på stolen foran senga til dom nå i mørketia, så dom hadde lettere for å holde seg våkne, dom skulle jo på skolen klokka åtte.»