I artikkelen «Fagbevegelsen og kvinnene» argumenter Gro Hagemann for at kvinners interesser ofte har hatt status som særinteresser i fagbevegelsen, som i solidaritetens navn ofte har måttet underordnes bevegelsens hovedstrategier. Motsatt har menns kjønnsbestemte særinteresser hatt status av klasseinteresser. Gjennomgangen av historien om kvinneorganiseringa i LO er bygget på hennes artikkel.
Les hele artikkelen i Arbeiderhistorie 1990 utgitt av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Kvinneorganisering i fagbevegelsen

På slutten av 1800-tallet ble det opprettet en rekke egne kvinneforbund. For LO ble det viktig å samle kvinner og menn i samme forbund. Men spørsmålet om særorganisering av kvinner i LO fortsatte å være viktig igjennom hundreåret.

«Sekretariatet har tatt den meget viktige beslutning at oprette et fast kontor for agitation blant kvinderne.»
Dette sto å lese i Landsorganisasjonenes meddelelseblad i 1909.

Bakgrunnen for vedtaket om å opprette «Kvinnenes kontor» var ønsket om å organisere flere kvinner i Landsorganisasjonen, samt å demme opp for ideer om å danne et eget kvinnelig fagforbund, slik det allerede var gjort i Danmark i 1901.

Lagt ned etter to år

Kvinnenes kontor kom i drift fra april 1909 med en fastlønnet sekretær, lokaler og driftsbudsjett finansiert av Landsorganisasjonen. Men allerede etter ett år la begeistringen for ideen seg og i 1911 ble «Kvinnenes kontor» slått sammen med Arbeiderpartiets kvinneforbund. Landsorganisasjonens årlige bevilgninger ble samtidig kraftig redusert.

Vedtaket betydde en nedprioritering av det faglige arbeidet blant kvinner. I sin artikkel Fagbevegelsen og kvinnene argumenterer Gro Hagemann for at nedleggelsen av kontoret ikke skyldes mangel på oppgaver. Det betydelige aktiviteten som ble nedlagt i de to årene kontoret var i drift viser tvert i mot at det må ha dekket et stor behov, skriver Hagemann.

Sekretæren for kontoret, Helga Thorsen fra Handskesyerskenes forening, var fødselshjelper ved foreningsstiftelser, arrangør av massemøter og foredragsholder ved en rekke faglige og politiske tilstelninger. Hun startet også en større undersøkelse omkring de arbeidende kvinnenes levekår og organisasjonsforhold i hovedstaden.

Solidariske kvinner

Når organisering av kvinner ble satt på dagsorden, var det ikke først og fremst motivert ut fra arbeiderkvinnenes egne interesser. Det var et viktig mål å få kvinnene til å stille seg solidariske i som støttespillere i arbeiderklassens kamp. Hagemann beskriver hvordan fagbevegelsen hadde et ståsted som gjorde det «naturlig» å ta utgangspunkt i de mannlige arbeidernes situasjon og interesser.

Kvinnene ble ofte appellert til som hustruer og mødre, og å få kvinnene til å stille seg solidarisk ble oppfattet som et spørsmål om opplysning. Derfor ble det også nærliggende for fagorganisasjonen å overlate denne oppgaven til den politiske arbeiderbevegelsen.

LOs kvinnenemnd

Det gikk mer enn 30 år før LO på ny vedtok en særegen kvinneorganisering. Det var i 1940 da LOs kvinnenemnd ble opprettet. Da hadde kvinnenes betydning i fagbevegelsen økt utover i 1930-årene, som følge av deres sterke tallmessige vekst. Kvinnene utgjorde rundt 14-16 prosent av medlemmene både i LO og i Arbeiderpartiet.

I forhold til sitt antall var de fagorganiserte kvinnene hele tiden underrepresentert i LOs sentrale organer. Noe eget kvinneorgan fantes ikke før opprettelsen av LOs kvinnenemnd i 1940, og heller ikke noen egen kvinnesekretær. I LO-sekretariatet møtte bare kvinner som suppleanter: Lucie Andersen og Neimi Lagerstrøm fra Bekledningsarbeiderforbundet.

På LOs fagkongresser ble det heller ikke valgt inn særlig mange kvinner, 9 av 374 i 1934 (2,4 %) og 16 av 515 i 1938 (3,1 %). De fleste kom fra typiske kvinnefagforbund som Bekledning- og Tekstilarbeiderforbundene.
Fra Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 4.

Spørsmålet om egen kvinneorganisering i LO var omstritt. Mens flere kvinner ønsket kvinnegrupper i fagforeningene gikk sekretariatet og Landsorganisasjonenes formann; Olav Hindahl mot – kvinner måtte gjøre seg gjeldende i fagforeningene på like fot med menn.

I 1939 kom forslaget om et kvinneutvalg opp på landskvinnemøtet i Arbeiderpartiet, denne gangen med Johanne Reutz som forslagsstiller. Forslaget ble enstemmig vedtatt og oversendt LO. Det var dette vedtaket som ble fulgt opp med dannelsen av LOs kvinnenemnd i 1940. Denne nemnda ble mer varig enn Kvinnenes kontor. Den besto til 1973, da den ble omorganisert til LOs utvalg for familiesaker.

Resultat av et opprør

Opprettelsen av kvinnenemnda innebar at de faglige aktive kvinnene fikk gjennomslag for sine krav på tvers av LO-ledelsens skepsis. Når dette lyktes, var det i følge Hagemann fordi kravet var båret fram av det som må betegnes som et kvinneopprør i fagbevegelsen i 1930-årene. Kvinner i en rekke forbund var misfornøyde med at det var vanskelig å komme fram med sine saker og synspunkter. I tillegg samlet kvinneopposisjonen seg i protest mot LOs restriktive holdning til gifte kvinner i arbeidslivet.

Se tema: Rett til arbeid

Utvalg for familiepolitikk

LOs kvinnenemnd var altså virksom i 33 år. I 1949 ble det også ansatt en kvinnesekretær og oppfordret til å opprette lokale kvinnenemnder under de faglige samorganisasjonene. LO-skolen for kvinner på Sørmarka kom i gang i 1957, og fra samme år ble arrangert landsomfattende faglige konferanser i regi av kvinnenemnda. Slik ble etterkrigsårene en periode med omfattende kjønnsbasert virksomhet i fagbevegelsen.

Omorganiseringen av kvinnenemnda til LOs utvalg for familiepolitikk kom etter et enstemmig vedtak på LO-kongressen i 1969. Senere skulle det vise seg at vedtaket ble møtt med motstand fra lokalt hold. I 1973 protesterte kvinnenemnda i Oslo mot måten saken var blitt behandlet på og argumentere for at nemndene burde bestå. Til tross for protestene vedtok imidlertid samorganisasjonen å legge ned den lokale kvinnenemnda i 1976.



Oslo Faglige Kvinnebevegelse (OFK) ble stiftet i 1977 etter at Samorganisasjonen i Oslo nedla sitt kvinnepolitiske utvalg. OFK var ikke formelt tilsluttet LO, selv om alle medlemmene måtte være fagorganiserte. Organisasjonen ønsket å videreføre oppgave til den nedlagte Oslo Faglige Samorganisasjonens Kvinnenemnd. OFK fungerte som et tverrfaglig kontaktorgan som samlet fagorganiserte kvinner.

Formålet var å arbeide for likestilling og styrke fagbevegelsen ved å arbeide for økt faglig aktivitet blant kvinner. Organisasjonsstrukturen var hierarkisk. I 1980 hadde organisasjonen ca. 100 medlemmer.
Les mer i boka Faglig kvinnepolitikk : hvor går LO?. Se boka i BIBSYS

Høsten 1994 møttes bortimot 200 deltakere fra mellom 40 og 50 ulike organisasjoner, på tvers av fagbevegelse og kvinnebevegelse på den første Kvinner på Tvers-konferansen. Dette skulle bli starten på et samarbeid mellom kvinnedominerte fagforeninger, på tvers av hovedorganisasjonene og offentlig og privat sektor. Målet var å lage et fora for å komme videre med faglig-politiske saker som kvinnelønna og sekstimersdagen.
Les historia til Kvinner på Tvers i Kvinner på Tvers 10 år : pusterom og handlingsrom. Bestill heftet her
Les mer om utstillingen   Til hundreårsutstillingen
© KILDEN 2005   Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN Kilden LO Hundreårsmarkeringen