Å jobbe på Fyrstikken

På Grønvold, like ved Etterstad i Østre Aker ligger det en stor fabrikk. Det er den største fyrstikkfabrikken i Norge. Her har 500 mennesker levebrødet sitt. Noen bor så langt unna som Kampen. Eller Vålerenga. Mens andre bor rett ved fabrikken, i arbeiderboligene der.

Jente på fyrstikkfabrikken

Anne er fyrstikkarbeider på Grønvold. Hver morgen er det å løpe så fort kloggene bærer, for å rekke å komme inn på fabrikken før fabrikkportene slår igjen på slaget seks. Den som er uheldig og kommer for seint, slipper ikke inn før etter klokka ett og mister en halv dagslønning. Det straffer seg å være trøtt om morgenen! I tillegg kan det vanke mulkt – kanskje oppsigelse også, hvis det skulle skje for ofte.

På fabrikken lages det fosforstikker. Det er sånne grove tennstikker som du bare stryker over strieforkledet eller langs bordkanten, og så får du fyr. Men fosfor er giftig, og det er flere på Grønvold som har fått merke det… Nekrose heter den sykdommen som alle på «Fyrstikken» frykter mest av alt. I vinter ble ei av de andre jentene sjuk. Legen måtte trekke fem tenner og meisle vekk noe av kjeven. Anne syns synd på jenta. Hun har sett andre som har fått ansiktet ødelagt for livet på samme måten. Det er ikke sikkert at jenta får så mange friere på døra etter dette.

Jentene på pakkeriet har gått sammen om å hjelpe den uheldige jenta. De samler inn penger så hun kan få betalt husleia i det minste. De fleste har ikke så mye å gi – de tjener bare noen få kroner i uka, og kan saktens ha god bruk for dem selv. Men alle tegner seg på lista likevel. Noen vil gi 10 øre, som er ganske mye. Andre gir 5 øre, og noen få gir jenta 2 øre av lønna si. Og så grøsser de innvendig og håper ikke det vil skje det samme med dem.

Når klokka er blitt ni er det frokost. Anne setter seg sammen med de andre jentene. Etter tre lange timer stående ved pakkebenken, er det godt å få hvilt både føtter og rygg. Alle har med seg egen mat, og i matpausen er det lov til å prate også! Ei halv time varer saligheta, så er det tilbake igjen.

I ene enden av salen der Anne jobber, sitter fabrikkbestyrerinna. Hennes jobb er å kontrollere at fyrstikkpakkerskene gjør jobben ordentlig og ikke slurver. Når hun roper opp Annes nummer, er det hennes tur til å bli kontrollert. Anne tar med seg et fullt brett med ferdig pakkede esker og går bort til bestyrerinna. Så plukker bestyrerinna ut noen av eskene og tømmer innholdet utover. Så ser hun nøye over fyrstikkene. Det ser visst ikke ut til at hun finner noen som det er feil på. Anne skal akkurat til å puste letta ut, da bestyrerinna tar opp én. ”Denne har altfor kort splint!” sier hun bryskt og måler Anne opp og ned. Og nesten fornøyd fører hun opp et ett-tall i protokollen sin.

En vrakstikke er ikke så farlig, men har du mye vrak, risikerer du å få sparken. Anne er flink til å sortere stikker, hun har flinke, raske fingre. Men det gjelder å være påpasselig. Hun vet aldri når hun blir kontrollert neste gang.

Klokka tolv er det nons, eller middag. De som ikke bor så langt unna, går alle som én hjem for å spise. De som er ute av porten først, er de av kvinnene som har unger hjemme. Nå skynder de seg hjem for å se til barna, som ofte er alene, kanskje få i seg litt mat selv også. Ting må skje raskt, klokka ett må de være tilbake igjen.

Etter middag går arbeidet litt lettere, syns Anne og de andre jentene. Arbeidsdagen er lang, helt til seks på kvelden. Men i dag blir arbeidet avbrutt. Fabrikkbestyrerinna sier at de har fått besøk av en lege. Anne stiller seg på linje med de andre jentene, og så må de gape opp etter tur. Så går legen nedover rekka med gapende jenter, og kikker inn i munnene. Han sjekker tennene ved å banke på dem med en liten metallskje. Han ser etter dårlige tenner. Finner han noen, må de trekkes ut.

Fosforforgiftning, eller nekrose, kan gå ned i kjevebeinet gjennom hølet i ei tann. Da blir kjevebeinet sjukt og dør. Det kommer byller både inni munnen og uttapå kinnet, og tenna løsner og faller ut. Hvis ikke det sjuke kjevebeinet blir hugget vekk, blir det bare verre og verre. Til slutt kan man dø.

De som har ei dårlig tann, blir bedt om å møte hos legen dagen etter for å trekke. Det gjør veldig vondt, for legen kaster ikke bort bedøvelse på bagateller som det! Det er verre å miste lønna, tenker jentene, selv om det blir vanskelig å smile pent etterpå.

Og endelig er klokka blitt seks. Bestyrerinna ringer med bjella, og alle skynder seg ut og hjem. Imorra er det en ny dag på «Fyrstikken» som venter.

Kilder:
Vi på ”Fyrstikken” av Elin Strøm og Yngve Reidar Vold. Les om den i BIBSYS
Likestilling eller særstilling av Aslaug Moksnes. Les om den her
100 år for bedre arbeidsmiljø : 1893-1993 : arbeidstilsynet 100 år / Øyvind Bjørnson. Les om boka i BIBSYS
Les om streiken på fyrstikkfabrikken her Til streik
Les mer om utstillingen   Til hundreårsutstillingen
© KILDEN 2005   Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN Kilden LO Hundreårsmarkeringen