Kvinner tar steget inn i yrkeslivet

Kvinner har alltid vært viktig arbeidskraft. Forestillingen om 1800-tallets kvinner i krinolinekjoler som på satt hjemme «på stas», var et overklasseideal som ikke angikk mer enn et lite fåtall kvinner. Fra siste halvdel av 1800-tallet kommer kvinnene for alvor inn i yrkeslivet – først og fremst som industriarbeidere, men også som lærerinner, fotografer og telegrafistinner.

Tekst: Åse Camilla Skaarer

For allmuens kvinner var lønnsarbeid fra gammelt av en aldersrolle – en periode i livet før ekteskapet og en selvsagt del av deres livsløp. Å tjene til livets opphold og helst legge seg opp noen penger og utstyr til ekteskapet, var ikke noe nytt som kom med industrisamfunnet. Etter konfirmasjonsalder ble både gutter og jenter fra arbeiderklassen ansett som voksne – og dermed også store nok til lønnsarbeid. Og lønnsarbeid for en arbeiderkvinne var nærmest ensbetydende med å jobbe på fabrikk – hvis hun ikke da tok jobb som tjenestejente. I fabrikken ble hun henvist til de ufaglærte og underbetalte rutinejobbene, mens mennene hadde de få, spesialiserte fagarbeideroppgavene som formenn og mestre.

«Naar jeg tænker paa fabrikfolkene, da er det mest fabrikkenes kvinder jeg ser for mig. En mandig fabrikarbeider forekommer mig liksom ikke saa ægte. (…). Han er ikke bundet til maskinen, han væver ikke, han spinder ikke, han er til aa flytte paa. Men fabrikjenten hun staar plantet fast ved sin maskine.»
Oskar Braaten, fra Akerselven

Ellendalen spinneri. Foto: Norsk Folkemuseum.

Kvinner var billig arbeidskraft

Den typiske arbeiderkvinnen var ufaglært og dermed også billig arbeidskraft. Dette kunne oppfattes som en trussel mot mannlige, faglærte arbeidskolleger, som fryktet for både arbeidsplasser og lønnspress. I boktrykkeriene i Christiania begynte man å tilsette ufaglært, kvinnelig arbeidskraft i 1860-årene og en helt ny yrkesgruppe, settersker, bestående av bare kvinner, vokste fram som konkurrenter til typografene og svennene. Antallet bare økte utover i 70-årene og i begynnelsen av 80-årene utgjorde setterskene en fjerdedel av de ansatte i setteriene i byen. Les mer om setterskene her.

Kvinnene var gjerne i lønnsarbeid 10-15 år før de giftet seg. Forholdsvis få gifte kvinner var i lønnsarbeid før 1880-årene. Blant gifte arbeiderkvinner var det ikke uvanlig å arbeide med salg i smått eller «småindustri», søm, vask og stryking, sysler som delvis kunne drives hjemme og kombineres med hus og barn. Men ikke alle kvinner giftet seg. På 1870-tallet var ca. 12 % av kvinnene ugift ved fylte 50 år. De aller fleste av disse kvinnene var nødt til å forsørge seg selv, og de kunne være i arbeid helt til 70-80-årsalderen.

Det nye som skjer mot slutten av 1800-tallet er at det blir flere yrker å velge i – også for kvinnene - og at øvre samfunnsklassers døtre etter hvert får innpass i yrkeslivet. For kvinnene i de kondisjonerte familier, var det ingen utvei å ta fabrikkarbeid. Klasseskillene satte strenge grenser for hva som sømmet seg for borgerskapets kvinner. For dem var retten til arbeid – sømmelig og passende arbeid – noe som måtte kjempes fram. Det forutsatte lovendringer som ga adgang til høyere utdanning – også det et brudd på samtidens oppfatning av kvinnelighet.

Få respektable dameyrker

Foto: Wilse, Norsk Folkemuseum.

Mest respektable og høyest lønte var dameyrkene som telegrafistinne og lærerinne. Disse yrkene krevde avlagt middelskoleeksamen, og dermed utenfor rekkevidde for allmuens kvinner. Med skoleloven av 1860 åpnes veien for lærerinnene. Her ble det slått fast at kvinner kunne fungere som hjelpelærere og underlærere – i småskolen.

I 1861 åpnet Hartvig Nissen sin Nissens Pigeskole for Voksne, som blant annet ga ettårig lærerinneutdanning. I 1867 var det ansatt 530 lærerinner og guvernanter i private og offentlige skoler i norske byer. I 1889 fikk kvinner adgang til alle stillinger i skolen.

De første utdannede sykepleierne i landet, diakonissene, ble ansatt ved Rigshospitalet i 1869. Christiania Theater utfordret godtfolks holdninger når man fra midten av 1860-årene begynte å ansette billettriser framfor billettører. I 1873 fikk byen sin første kvinnelige tannlege.

Andre yrker som borgerskapets døtre kunne ta, var innen telegraf og telefon, og etter hvert også i detaljhandelen. Noen fikk også jobb som stenografer og høyere funksjonærer. Kvinnene var likevel en typisk lavtlønnsgruppe. Til sammen utgjorde de høytlønnede bare ca. 2 % av alle kvinner med lønnsarbeid i 1900.

Husmødre – med lønnsarbeid på si´

Kvinner har ofte jobbet deltid, hatt biyrker og småhandel i tillegg til arbeidet de gjorde som husmødre i byer og bønder på landet. Rundt regnet var ca. 32 % av norske kvinner over 15 år var registrert som arbeidstakere i 1890. Yrkesaktiviteten blant kvinner var nok høyere enn det antallet som ble registrert, iallfall dersom vi tar med alle de gifte kvinnene som deltok i gårdsdrift og som jobbet i små familiebedrifter.

Blant husmødrene i arbeiderklassen i byene var det også mye skjult yrkesaktivitet, og mange hadde lønnsarbeid på deltid. Kvinnene ble altså registrert som husmødre, og ikke som yrkesaktive, selv om deres arbeid utgjorde en vesentlig del av familiens inntekt.