Uden nogen mandlig autoritet

I 1855 ble den første telegraflinjen i Norge offisielt åpnet. Bare tre år senere var de første «Dametelegrafister» i arbeid. En kvinnelig telegrafbestyrer måtte regne med å bli møtt med skepsis og mistro. En Telegraf-Bestyrerinde var noe nytt – helt «uden nogen mandlig Autoritet»!

Tekst: Åse Camilla Skaarer

De kvinnelige telegrafbestyrerne kom ofte til et fremmed sted der de skulle bruke sin utdannelse og arbeidskraft i samfunnets tjeneste. I møte med lokalbefolkningen, på små steder med et tradisjonelt kvinnesyn, kunne det være duket for konflikter. Uviljen mot å godta kvinnelig autoritet var utbredt. Det ble oppfattet som en krenkelse av den naturlige orden når en enslig kvinne kunne heve en lønn som var større enn det mennene tjente.

Frøken Hulda Grøntoft var telegrafbestyrer på Borøya ved Tvedestrand i 1880-årene. Fra sitt kontor kunne hun gjennom de åpne vinduene høre bruddstykker fra mannfolksnakk: «Der sitter hun med en gasje, som en mann med stor familie kan leve av –». Andre var mer positive – og kanskje aldri så lite skadfro: «De ergrer seg over at De som kvinne har mer lærdom enn alle disse menn til sammen…».

Misunnelse og beundring

Borøyas kvinnelige telegrafist vakte misunnelse hos menn og beundring hos kvinner. Med sitt kortklipte hår og sigarer utmerket hun seg iallfall blant lokalbefolkningen, som ikke var altfor godt vant med karrierekvinner.

Frøken Grøntoft var nok svært tidlig ute med sine håp og drømmer om et liv som yrkeskvinne. Alt som lita jenta satte hun seg som mål å skaffe seg en karriere. «Da jeg kom hit», forteller hun i et brev – og «hit» var Borøya telegrafstasjon:

«var mitt barndoms mål, min drøm nådd – et hus for meg selv – et arbeide selvstendig og betydningsfullt…»