Norge på 1800-tallet

Før 1850 var Norge et samfunn med skarpe skiller mellom de sosiale klassene og med få muligheter til å forlate den sosiale gruppen man var født inn i. Den sosiale lagdelingen var delt inn i tre hovedgrupper, der embetsmenn og storkjøpmenn utgjorde overklassen. Middelklassen besto for det meste av bønder, håndverkere, offentlige tjenestemenn og mindre kjøpmenn, mens allmuen besto av husmenn, tjenestefolk og løsarbeidere.

Embetsmannsstaten

Embetsmennene utgjorde kun et lite fåtall i det norske samfunnet, omtrent 2 000 personer. Likevel var det embetsmennene som forvaltet makten. De hadde ingen norsk adel å konkurrere med, og borgerskapet var heller ikke noen maktfaktor tidlig på 1800-tallet. Embetsmenn dominerte alle viktige stillinger i samfunnet. Deres maktposisjon var fundert i god økonomi, utdanning og tradisjoner.

Kvinnene i embetsfamiliene hadde en privilegert stilling – de trengte ikke arbeide for å fø familien, slik som allmuens kvinner ofte var nødt til. Det kvinneidealet som embetskvinnene skulle etterleve, innebar også at deres virkefelt ble temmelig begrenset. Allmuens kvinner kunne i større grad bevege seg inn på mennenes arbeidsområder. Grensen for hva som ble betraktet som ”sømmelig” var snevrere for overklassekvinnene. Det var et klart skille mellom overklassens kvinneideal, og de arbeidsoppgaver og holdninger allmuens kvinner ble møtt med.

Kappellan i Seljord, Hans Jakob Wille, gir i 1786 denne skildringen av bygdas kvinner:

Man finner «meget faa smukke Fruentimmer, da de fleste have store, grove, uproportionerte Ansigter, tykke Bryster, store Hænder og Fødder, og brede Hofter. Den Kunst at behage, er dem for det meste ubekiendt; med derimod ere de desto mer hærdede mod Kulde, strænge Arbeider og Strabatser. Adskillige kan endog løbe paa Ski, og have Kiæmpekræfter til at brydes med Mandfolkene, og overvinde dem.» Hans Jakob Wille: Beskrivelse over Sillejords Præstegjeld i Øvre-Tellemarken i Norge, 1786.

Bøndene var lenge lite politisk bevisste på egne vegne, og valgte heller embetsmenn enn bønder til å styre landet. I løpet av 1830-årene begynte dette å endre seg. Bøndene reiste seg i opposisjon mot embetsmennene og hadde som mål å redusere embetsmennenes makt i det norske samfunnet. Bondesamfunnets kvinners førte et liv som bød på store utfordringer. En gårdbruker fra 1800-tallet gir denne skildringen:

«…et eneste overvældende stort Stræv af Liden og Stor, af Ung og Gammel, af Mand og Kvinde – en eneste næsten uhyggelig vild Kamp paa Liv og Død, for at kunne holde Executioner, Frost og Sult og anden Usseldom stangen.» Eilert Sundt: Om Huslivet i Norge fra 1873

Norge etter 1850

Fra ca. 1850 startet en endrings- og moderniseringsprosess i Norge som omskapte hele det gamle bondesamfunnet. Innenfor jordbruket tok man i bruk nye redskaper og metoder. Jordbruket ble knyttet sterkere opp mot pengeøkonomi ved utvikling av et salgsjordbruk. Industrialiseringen stimulerte mekaniseringen i jordbruket og vi fikk starten på et moderne drevet jordbruk.

I 1860-årene kom det til debatt her i landet om «det kvindelige Stel». Debatten gjaldt forholdene på Vestlandet, som ikke hadde hatt den ønskede framgangen til tross for nyopprettede landbruksskoler. Selskabet til Folkeoplysningens Fremme lyste derfor i 1865 ut følgende prisoppgave: «Hvilken Stilling bør Landalmuens Kvinder indtage i Huset og Familien, og hvilken Uddannelse tiltrænge de for at gjøres skikkede for deres Kald?»

Det offentlige helsestell klaget over allmuens mangel på renslighet og hygiene, og var sterkt bekymret for spedalskheten som var så utbredt på Vestlandet. Ondets rot mente man å ha funnet: «Kvindens Ukyndighed tilintetgjør Frugterne af Mandens Stræben og høiere Indsigt, medens hans Energi og Virkelyst lammes» – slik det ble uttrykt av en mann i et herredsstyremøte.

Kvinnearbeid i tradisjonelle rammer

Livet blant allmuen på 1800-tallet var fylt opp av hverdagsslit – og kvinnenes arbeidsoppgaver var mange. Husmorarbeid, slik vi oppfatter det, utgjorde bare en liten del av gjøremålene. Tradisjon og bygdeskikk satte rammene om arbeidet. På den måten ble redskap og metoder ført videre fra ett slektsledd til det neste. Det var smått med skolegang, og jentene ble tatt ut av skolen før guttene. Arbeidet fikk komme foran.

Kvinnene hadde mye de skulle rekke over: «Fruentimmerne tærsker, spar og bærer Gjødsel», de «hugge Veden af Roten». De måtte drive med «Stenbæring, Stenvælting og Bryding», «være med til skogs, rive Næver og Bark, slaa Hø, slibe Ljaaen, spade Torv»og så videre. I tillegg til alle arbeidsoppgavene utomhus, hadde de naturligvis også ansvaret for alt som skulle gjøres innenfor husets fire vegger, så som «Husets indre Bestyrelse, Kvindens Økonomi, Børnenes Tilsyn og Pleie m.m.».

Eilert Sundt dro rundt i Norge på 1850-tallet og undersøkte forholdene folk levde og arbeidet under. Tjenestejentene var de som sto lavest på rangstigen og deres arbeidskår var ekstra kummerlige. Fra et besøk på en gård på Romerike i 1857 kunne han fortelle dette:

Lad mig se, hvorledes pigerne have det i fjøset! vedblev jeg. Og hvilken indretning jeg der fik se! Kreaturene i 2 rader, med hovederne ind til væggen; mellem raderne en urenlig gang, og inderst i gangen pigernes seng: Skvæt og stænk af styggerste art måtte kunne nå dem, som sov i den. (Eilert Sundt, Om sædelighedstilstanden i Norge)

Industrialiseringen

I første halvdel av 1800-tallet hadde jordbruket tatt imot størsteparten av folkeøkningen, nå overtok industrien og byene. I begynnelsen av hundreåret hadde industrien i hovedsak bestått av småbedrifter som produserte såpe, teglstein, glass, jernovner og øl. Produksjonen var liten og mesteparten av arbeidsoperasjonene ble utført for hånd.

Fra midten av århundret vokste det fram en ny, moderne industri som fikk maskiner som kunne masseprodusere varer. Langs Akerselva og i Christiania for øvrig ble det etablert flere mekaniske verksteder som utviklet seg til store teknologibedrifter. Blant de største finner vi Akers mekaniske verksted (1842), Myrens mekaniske verksted (1848), Kværner Brug (1853) og Nylands mekaniske verksted (1854). Fra 1870-årene vokste det fram en rekke bedrifter som brukte norske råvarer (fisk og trelast) i sin produksjon for et utenlandsk marked. Den industrigren som i Norge sysselsatte flest kvinner var fra første stund tekstilindustrien. Haldens Bomullsspinneri ble opprettet i 1815, og var en stor kvinnearbeidsplass.

Urbaniseringen

Som følge av en stadig økende industrialisering oppsto også forandringer i bosettingsmønsteret. Unge mennesker, særlig jentene, flyttet fra bygdene og inn til byene, hvor det var arbeid å få. Resultatet ble en stadig økende del av befolkningen som bodde i tettbygde strøk, og antall tettsteder vokste raskt. Kvinneoverskuddet i byene økte også. I 1845 var det knappe 90 steder i Norge som hadde betegnelsen tettsted, i 1890 var tallet steget til 165 og i 1930 var tallet blitt 390.

Byene ble sentrum for en rekke forskjellige organisasjoner, bedrifter og offentlige institusjoner. I forbindelse med utbyggingen av fossekraften oppsto en rekke nye industristeder som hadde et næringsgrunnlag som kun var basert på industri. En økende del av befolkningen var sysselsatt i industrien.

Menn i ny industri, kvinner i eldre industri

Med ny industri vokste det fram nye yrkesgrupper; metall- og verkstedarbeidere, farmasøytisk og kjemisk industri, konfeksjons-, nærings- og nytelsesmiddelproduksjon. Både kvinner, menn og barn var sysselsatt i industriens første fase etter 1850, og på 1890-tallet var en tredjedel av Kristianias industriarbeidere kvinner. Men arbeidsmarkedet var kjønnsdelt, og de nye yrkene ble i praksis forbeholdt de mannlige arbeiderne. Kvinnene jobbet hovedsakelig i den eldre industrien – i tekstil-, tobakks- og fyrstikkfabrikkene. Typisk for denne industriproduksjonen var at det ikke krevdes fagkunnskap, og lønningene var også blant de laveste.

Den industrigren som sysselsatte kvinner fra første stund var tekstilindustrien. Haldens Bomullsspinneri, opprettet i 1815, var den første i rekken. Ved utgangen av hundreåret, i 1900, var tekstil fortsatt den industrigren som hadde størst innslag av kvinner: 60%.

De første mekaniske bomullsspinneriene ble grunnlagt langs Akerselva på 1840-tallet. Etter hvert utvidet fabrikkene virksomheten og begynte å veve både ull- og bomullsstoffer. Garn og stoffer ble bleket eller farget. Tekstilfabrikkene trengte mange ansatte til å passe maskinene og kvinner var billig arbeidskraft. Nydalens Compagnie i Christiania var størst med over 1000 ansatte.

En arbeidsklasse vokser frem

På 1870-tallet arbeidet et par tusen kvinner, menn og barn som spinnere, vevere og fargere ved Akerselva. Arbeiderne kom hovedsakelig fra distriktene omkring hovedstaden, mens en del innvandret fra Sverige. Hele samfunn ble bygd opp omkring fabrikkene med boliger og skoler.

Tidligere hadde mange kvinner vært tjenestejenter. Overgangen til fabrikkarbeid ble sett på som en forbedring og ga større frihet og høyere inntekt. De fleste som arbeidet i industrien var unge og barnløse, men det var ikke uvanlig at arbeiderkvinner fortsatte å arbeide også etter at de var gift og hadde fått barn.

I løpet av 1800-tallet ble Christiania en storby. Ved inngangen til 1800-tallet var byen bare en liten provinshovedstad, med noen få tusen innbyggere – en nesten landlig idyll.

I løpet av hundreåret vokste hovedstaden dramatisk, både i omfang og i antall innbyggere. Byen var Norges hovedstad og den ble også en av landets viktigste industribyer.

På 1890-tallet skjedde det store endringer i byens sosiale struktur. Allmuen ble omtalt som arbeiderklasse, og embetsstanden mistet posisjoner til et voksende borgerskap. Akerselva som sosial skillelinje var etablert i folks bevissthet. Arbeiderne bodde på østsiden av elva, mens Vestkanten tilhørte byens ”finere” strøk.

Nye yrker

Telekommunikasjonene kom for fullt mot slutten av hundreåret. Telegrafen var på plass allerede i 1850-årene, og rundt århundreskiftet var også telefonen tilgjengelig i de største byene. Fra første stund ble dette attraktive arbeidsplasser for kvinner av over- og middelklassen. De to første kvinnelige telegrafister i Norge, søstrene Nielsine og Martine Breda, ble tilsatt i Kristiansand i 1858.

Da telegrafdirektør Nielsen valgte å satse på kvinnelig arbeidskraft i 1850-årene, brøt han med datidens oppfatninger om hva som sømmet seg for kvinner. Kvinner hadde på dette tidspunktet ikke adgang til høyere utdanning, noe som krevdes for å arbeide i telegrafen. Men utover i 1860- og 70-årene var det stadig flere kvinner fra ”kondisjonerte” familier som ble gående ugifte, og som trengte å forsørge seg selv. Arbeid som telegrafistinne og telefonistinne var én utvei. Men straks de giftet seg, var det bare å forlate arbeidsplassen.

Overklassens kvinner kunne også ta seg jobb som praktikant eller privatlærer, og etter 1869 hadde kvinner fått adgang til å undervise i folkeskolen.



Les mer om utstillingen   Til hundreårsutstillingen
© KILDEN 2005   Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN Kilden LO Hundreårsmarkeringen