Fra håndverkere til lønnsarbeidere

Håndverksvennene – blant annet i skredderverkstedene og boktrykkeriene – var de første fagforeningsfolkene. Fra gammelt av var det vanlig å gå fra lærling til svenn, for så å oppnå mestertittelen når man var utlært og godt øvet i faget. Etter hvert som industrisamfunnet overtok for det gamle, tradisjonsrike laugsvesenet, ble det ikke lenger selvsagt at svennene oppnådde mestertittel. Isteden opplevde svennene en yrkesmessig og sosial degradering. I det nye industrisamfunnet ble svennene ikke lenger håndverkere, men lønnsarbeidere.

En grunn til at håndverksvennene tok opp fagforeningstanken, var at veien til mestertittel ble blokkert for stadig flere av dem. «Det uhyre flertal af haandværkerne er blevet fabrikarbeidere, » skrev Social-Demokraten i 1888, «som ikke kan haabe nogensinde at blive selvstændige udøvere og fuldt fagkyndige i deres fag.» Hver håndverksmester hadde i 1875 i gjennomsnitt litt under to ansatte, eller svenner, til å arbeide for seg. Ved århundreskiftet hadde dette tallet økt til over seks svenner per mester.

Svenner blir lønnsarbeidere

Utviklingen fra midten av 1800-tallet medførte at stadig flere fag ble industrialisert, enten ved at arbeidsdelingen økte og arbeidsoppgavene mer spesialiserte og mekaniserte, eller ved at arbeidsplassene ble større og ved at man tok i bruk ufaglært arbeidskraft.

De gamle strukturene som håndverkerlaugene hadde opprettholdt, var basert på små familiebedrifter, med mesteren nærmest som en farsfigur og svenner og lærlinger som medlemmer av en godt sammensveiset kollektiv. Lauget sørget for å verne håndverksfaget mot «fuskere i faget.». Den faglige stoltheten sto sterkt. Med industrialiseringen ble disse strukturene løst opp og fabrikkene overtok for familiebedriften. De stolte håndverkersvennene opplevde en degradering idet de gled inn i lønnsarbeiderrollen – og de likte det dårlig.

Begynnende organisering

Tidligere hadde laugsvesenet sørget for å verne svennenes posisjon. Skjermingen av faget mot ufaglærte hadde lange tradisjoner. Med industrialiseringen ble det igjen prekært for svennene å beskytte sine arbeidsplasser. Slik sett bygde fagforeningene fra 1880-årene på langt eldre organisasjoner. Særlig ble de ufaglærte –«fuskerne i faget.»– oppfattet som en trussel. Fuskerne var gjerne innflyttere som strømmet inn fra bygdene, gjerne unggutter som ble tatt inn som billige lærlinger.

Blant de ufaglærte var det som oftest også kvinner. Bruken av settersker isteden for typografsvenner, utløste nærmest krig mellom de mannlige typografene og de kvinnelige setterskene i 1870- og 80-årene. I skredderfaget ble kvinnene utnyttet som både billig og effektiv arbeidskraft. Da skreddersvennene i hovedstaden organiserte seg i 1883, fikk verken kvinner eller læregutter lov til å være med.

Fagforeningenes arbeid

Håndverkernes fagforeninger drev også egen arbeidsformidling, hvor de, ikke overraskende, prioriterte egne fagfolk. Dette var for å hindre at fagkunnskapen skulle bli borte – i tillegg til å verne om medlemmenes arbeidsplasser. Fagforeningene ønsket å kontrollere arbeidsmarkedet, blant annet ved å kreve gjeninnføring av svenneprøvene, som ble forlatt da Håndverksloven ble vedtatt i 1866. I dette kravet sto svenner og mestere sammen, og i 1894 ble svenneprøven igjen nødvendig for å utøve et fag.

I den tidlige fasen av fagforeningene var det ikke uvanlig at svenner og mestere sto samlet bak en del av kravene. Men etter hvert som de fikk motstridende interesser, som følge av økt industrialisering, hørte dette til sjeldenhetene. Det ble viktigere for mestrene – nå fabrikkeierne – å få tak i billig arbeidskraft, heller enn faglærte svenner.

Andre fagarbeidere organiserte seg også

I 1880- og 90-årene begynte også andre fagarbeidere enn håndverkerne å organisere seg. Mekanikerne stiftet en forening i Kristiania i 1880. Også yrkesgrupper uten spesiell fagopplæring dannet egne organisasjoner tidlig på åttitallet. Bryggeriarbeiderne var tidlig ute med sin fagforening i 1882.

Mye av den tidlige foreningsdannelsen sprang ut av behov for sosial sikkerhet på den ene siden, og sosialt samvær på den andre. I starten var det ofte bare snakk om en hjelpekasse, en økonomisk sikring i tilfelle sykdom eller død. Bokbindersvennenes hjelpekasse hadde en historie helt tilbake til 1832. Bokbindernes og bakersvennenes hjelpekasser gikk direkte over til å bli fagforeninger, i andre tilfeller ble hjelpekassene stående på siden av foreningsvirksomheten. Sosialt samvær og underholdning var også et viktig innslag i fagforeningene.

Les mer om utstillingen   Til hundreårsutstillingen
© KILDEN 2005   Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN Kilden LO Hundreårsmarkeringen