Vi forlanger kun et øre mere

«det kommer os for som var vi vaagnet av en lang søvn» - slik beskrev de kvinnelige fyrstikkarbeiderne sin egen streik i Social-demokraten 12. desember 1889. Lenge hadde de avfunnet seg med lav lønn og elendige sanitære forhold. Når arbeidsgiveren nå ønsket å kutte i de allerede lave lønningene, tok kvinnene initiativet selv og gikk til kamp mot de uverdige arbeidsforholdene.

Fyrstikkpakkerskene var blant de kvinner i industriarbeid som hadde de dårligste arbeidsbetingelsene. De var håpløst underbetalt og arbeidstiden var 12-13 timer om dagen.

Fyrstikkpiene

Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Overtid fikk de vanligvis ikke betalt for, det «hørte liksom til jobben». Særlig vakte mulktsystemet fortvilelse. Det å komme noen få minutter for sent på jobb om morgenen, ble straffet med trekk i lønna. Mulkt ble også brukt ved dovenskap, det vil si når en arbeiderske ikke klarte en minimumskvote per uke fordi hun ikke var rask nok.

Også såkalt usømmelig oppførsel ble straffet med mulkt; en pakkerske fra Grønvold fyrstikkfabrikk fikk bot for å ha bedt en kollega «å kysse seg bak».

Helsefarlig arbeid

Verst var det kanskje at så mange ble rammet av sykdom som følge av arbeidet de utførte. På de to fyrstikkfabrikkene på Bryn og Grønvold ble det produsert fosforstikker. Det hvite fosforet var svært giftig og også helseskadelig for arbeiderne. Disse fyrstikkene ble antent ved at de ble ripet over en ru overflate – gjerne buksebaken, dersom stoffet var grovt nok.

De ansatte kom i nærkontakt med det hvite fosforet og ett av streikekravene var nettopp «bedre sanitære forhold». Det betydde ganske enkelt tilgang på såpe og vann. Fabrikkene var nærmest innsatt med fosfor, kvinnene arbeidet i fosfordamp og fyrstikkpakkerskene fikk stoffet på hendene.

Kvinnene går til streik!

Onsdag 23. oktober 1889 gikk kvinnene til streik. Det var ingen organisert aksjon. Kvinnene la arbeidet ned som en reaksjon på fabrikkeiernes varsel om at de allerede svært lave lønningene ville bli ytterligere redusert – med hele 20 prosent.

Streiken startet blant jentene på Bryns fabrikk, som deretter gikk i sluttet følge til Grønvold. Jo flere som samlet seg bak kravet, desto bedre. Likevel var det bare de kvinnelige fyrstikkpakkerskene som la ned arbeidet. Mennene som også jobbet på fyrstikkfabrikkene hadde høyere lønninger, og kvinnene fikk ingen drahjelp fra dem.

Totalt var det 368 kvinner; 266 fra Grønvold og 102 fra Bryn, som sluttet seg til de heller beskjedne kravene: «kun ett øre mer per gross, samt bedre sanitære forhold».

Fru gassmester Olsen i Kristiansand var en engasjert dame og svært opptatt av arbeiderkvinnenes vanskelige kår. Hun lot mann være mann og dro inn til hovedstaden for å demonstrere – og ble likeså godt værende i Kristiania!
Les historien

Ingen organisasjon i ryggen

Som ufaglært arbeidskraft uten organisasjonserfaring var det ikke noen selvfølge at akkurat disse kvinnene skulle gå i front for kvinnenes foreningsdannelse. Kvinnene hadde ingen organisasjon i ryggen og ingen streikekasse. Uten noen garanti om hjelp våget de likevel det skritt å legge ned arbeidet i protest mot de kummerlige arbeidsforholdene.

Inspirasjonen fikk de kanskje fra streikende arbeidere i London. Norske aviser og tidsskrifter hadde denne høsten skrevet om storstreiken i den engelske hovedstaden. Avisene kunne også meddele at kvinnelige arbeidere i Øst-London hadde begynt å organisere seg i fagforeninger. Kanskje til inspirasjon for kvinnene på Bryns fyrstikkfabrikk?

Streikekomité

Uten fagforening og streikeledelse sto hele streiken ganske snart i fare for å renne ut i sanden. Kvinnene hadde ingen erfaring med organisert fagforeningsarbeid, og selv var de altfor kuet og beskjedne til å stå fram og lede aksjonen videre ved egen hjelp.

Da var det at redaktøren i den sosialistiske avisa Social-Demokraten, Carl Jeppesen, trådte reddende til. Han tilbød kvinnene sin assistanse, som raskt ble tatt imot. En streikekomité ble dannet, bestående av tre kvinner fra hver av fabrikkene. I tillegg til Carl Jeppesen ble doktor Oscar Nissen med som komitémedlem. Han var en sterk talsmann for å bedre arbeiderklassens levekår. Komiteen fikk også et kvinnelig medlem. Fru Helle Devold var kvinnesakskvinne, politisk tilhørende venstrefløyen.

Streikekomiteen framsatte krav overfor fabrikkeierne om ordnet arbeidstid på ikke mer 12 timer per dag, ingen lønnsreduksjon, avskaffelse av mulktsystemet og bedring av de sanitære forholdene for fyrstikkpakkerskene.

Kvinnene på fyrstikkfabrikkene hadde gjerne arbeidsdager som var både 13 og 14 timer lange, og mulktsystemet rammet også hardt. Carl Jeppesen var innforstått med at uten streikekasse ville kvinnene snart bli tvunget tilbake i arbeid. Kvinnene kunne ikke i lang tid gå uten noen form for inntekt. Selv om lønnen på fabrikken var lav, var familien avhengig av den.

Jeppesen tok derfor initiativ til å samle inn penger til streikebidrag. Her gjaldt det å appellere til publikums samvittighet. I hans egen avis, Social-Demokraten, sto det 27. oktober følgende oppfordring til publikum: «Gi bidrag til fyrstikkpakkerskenes streik og organisasjon» – til tross for at noen fagforening for kvinnene ennå ikke var formelt stiftet.

En fagorganisasjon for fyrstikkjentene

Komiteen med Carl Jeppesen i spissen agiterte sterkt for at jentene skulle danne fagforening, eller som han uttrykte: «uten forening kunne de ikke få forbedret sin stilling, bare ved en forening fikk de makt og kraft til å utrette noe». Mandag 28. oktober 1889 dannet så jentene sin fagforening. Til leder velger de den radikale forfatteren og journalisten Margrete Vullum. Stiftelsesmøtet ble holdt i Lakkegate 3, og bak invitasjonen sto de to venstrekvinnene Helle Devold og Hulda Jeppesen.

Bred støtte

Fyrstikkarbeiderskene fikk støtte fra mange hold. Dikteren Bjørnstjerne Bjørnson talte varmt for fyrstikkjentenes sak, konserter ble avholdt og det ble samlet inn penger. Onsdag 30. oktober 1889 fyltes ærverdige Karl Johans gate opp med demonstranter. Så mange som 10 000 mennesker er anslått gikk i demonstrasjonstog til støtte for fyrstikkjentene. Dagen etter ble det avholdt et stort møte i Arbeidersamfunnet. Aviser og tidsskrifter meldte om lange køer og overfylte lokaler.

«Nu banker det paa ganske forsiktig – med en Fyrstikpigefinger; men næste Gang blir det med en Mands Knytnæve, og næste Gang igjen med en Slægge. Vi blir ikke kvit dette.»

Bjørnstjerne Bjørnson skrev i Dagbladet 22. november 1889, etter at streiken var endt, at nå reiste arbeiderklassen seg til kamp for sine rettigheter. Fyrstikkstreiken var begynnelsen på et opprør som bare ville tilta i styrke, om ikke arbeidernes kår ble kraftig forbedret. Les hele innlegget til Bjørnson her.

Kvinnene risikerte fosfor-forgiftning

På møtet i Arbeidersamfunnet talte Dr. Oscar Nissen om fyrstikkarbeiderskenes helseplager og viste deretter fram tre kvinner som var angrepet av fosfornekrose, en sykdom mange av kvinnene utviklet som følge av arbeidet. Publikum i salen reagerte med sjokk og forferdelse:

«Det virket forfærdelig. Man oplever sjelden et tristere syn. Det blev dødsstille i forsamlingen. En mængde kvinder kunde ikke holde taarene tilbage, men hulkede.»
(Social-Demokraten, 3.november 1889)

Fosforforgiftning skjedde på to måter, enten som slapphet, kvalme og mageonde, eller som fosfornekrose, som gikk ut over tenner og bein i munnhulen. Mange av de ansatte hadde dårlige tenner – fosforet kom via hendene og maten ned i hull i tennene og derfra til selve kjevebeinet, som gikk i oppløsning.

Nekrosen begynte med tannverk og tannbyller. Dersom fosforet hadde angrepet selve beinsubstansen, måtte man på sykehus og få meislet bort disse delene av kjevebeinet. For mange betydde det at de var vansiret for livet.

Fosforstikker var kjent over hele Europa fra begynnelsen av 1830-årene, og her i landet ble det startet produksjon av slike fyrstikker fra omkring 1840. Det var slike fyrstikker fabrikkene på Bryn og Grønvold produserte. Det fantes imidlertid andre typer fyrstikker, de såkalte sikkerhetsstikkene.

Disse var, i motsetning til fosforstikkene, harmløse. Sikkerhetsstikker var ikke laget av giftige stoffer, og man tente dem ved å stryke dem over en ripeflate på selve esken – omtrent som moderne fyrstikker. Problemet var bare at de helsefarlige fosforstikkene var langt billigere å produsere og folk syntes de var mer praktiske enn sikkerhetsstikkene, fordi de kunne ripes og tennes praktisk talt over alt. Først i 1913 ble produksjon og salg av de giftige fosforstikkene forbudt i Norge.

Støtte fra Kvinnesaksforeningen

Norsk Kvindesagsforening var raskt ute med sin støtte til streiken. Styret i Kvindesagsforeningen oppfordret fabrikkeierne til å gå med på kvinnenes krav, og tilbød seg også rollen som mekler mellom partene. Først nektet fabrikkeierne å forhandle med andre enn kvinnene ved fabrikkene. Senere fikk representanter for Kvindesagsforeningen lov til å komme på inspeksjon i Bryns fyrstikkfabrikk, snakke med de streikende kvinnene og deres familier, og ta arbeiderboligene nærmere i øyesyn.

Men noen større innrømmelser gjorde ikke fabrikkeierne. En av direktørene ved Grønvolds fabrikk mente dessuten at det ville være urettferdig overfor de mannlige arbeiderne om de bare hevet lønnen for kvinnene! Dette til tross for at de mannlige arbeiderne erklærte at de ikke krevde lønnspålegg.

Når fyrstikkarbeiderskene samlet så mye sympati for sin sak, skyldes det at streiken ikke bare framsto som en lønnskamp. De usle forholdene og de fryktelige sykdomstilfellene ble en sosial vekker – et nødrop fra kvinner som både arbeidet og levde under forhold som til da hadde vært ukjent for det store flertallet av borgerskapet. For kvinnene i arbeiderklassen betydde dette starten på en gryende bevissthet om eget menneskeverd.

I nesten seks uker holdt kvinnene ut før de gikk tilbake til arbeidet. De hadde ikke oppnådd mer enn generelle løfter om bedring. Streiken hadde likevel ikke vært forgjeves. Som de første kvinner i landet hadde fyrstikkarbeiderskene nå sin egen fagforening.


Kilder:
Vi på ”Fyrstikken” av Elin Strøm og Yngve Reidar Vold. Les om den i BIBSYS
Likestilling eller særstilling av Aslaug Moksnes. Les om den her
100 år for bedre arbeidsmiljø : 1893-1993 : arbeidstilsynet 100 år / Øyvind Bjørnson. Les om boka i BIBSYS
Les om streiken på fyrstikkfabrikken her Til streik
Les også Å jobbe på fabrikken
Les skoleetatens temehafte om fyrstikkarbeiderstreiken
Les mer om utstillingen   Til hundreårsutstillingen
© KILDEN 2005   Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN Kilden LO Hundreårsmarkeringen