Kvinnekamp som klassekamp

Det var de borgerlige kvinnene som utgjorde kvinnebevegelsens første pionérer. Deres mål var i hovedsak konsentrert om retten til utdanning og lønnsarbeid, og å få tilkjent borgerrettigheter som myndighet og stemmerett. For kvinnene av arbeiderklassen løp kvinnesaken sammen med klassekamp. For dem var retten til å ta examen artium virkelighetsfjernt og uten interesse. Bedre arbeidskår og høyere lønn var deres krav.

Når de borgerlige kvinnesakskvinnene tok opp retten til lønnsarbeid, var det neppe fabrikkarbeid de hadde i tankene. 1800-tallets Norge var et klassesamfunn og selv om kvinnene i Norsk Kvindesagsforening sympatiserte med kvinnene i arbeiderklassen, klarte ikke foreningen å få arbeiderklassens kvinner med seg som medlemmer. Klassemotsetningene viste seg også i kvinnekampen. Istedenfor å bli med i Norsk Kvindesagsforening organiserte arbeiderkvinnene seg i egne foreninger.

Arbeiderpartiets Kvindeforbund

I 1901 ble Arbeiderpartiets Kvindeforbund dannet i Kristiania. Forbundet besto av seks små «indenbys» foreninger:

Arbeiderpartiets kvindeforening
Kvindelige fyrstikarbeideres forening
Syerskernes forening
Nydalens kvindelige arbeiderforening
Vask- og rengjøringskvindernes forening
Maskinstrikkerskernes forbund

Initiativet kom i første rekke fra Arbeiderpartiets kvindeforening, som også fikk god støtte fra partiet. Hensikten var å samle kvinnelige fag- og arbeiderforeninger på et«socialistisk grundlag» slik at kvinnene gjennom det kunne «varetage sine politiske Interesser». Lovene slo fast at formålet var å «virke for kvindernes sociale og politiske frigjørelse, samt at værne om og fremme kvindernes faglige og økonomiske interesser i alle maader.»

Kvindeforbundet var lite og medlemmene hadde ikke mye å fylle foreningskassen med: «En kontingent av 3 øre pr. medlem pr. kvartal skal man visst ikke bli rik av. Og det var hvad forbundet med sine 300 medlemmer begyndte med. » Moderpartiet hadde heller ikke mye å avse, selv om det ble «gang paa gang sendt henstilling til partiet om et aarligt bidrag, men forgjæves.»

I 1903 ble Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund stiftet. Det utviklet seg snart til partiets venstrefløy. Det hadde også sympatisører blant antimilitaristene i den eldre generasjonen, som Ellisif Wessel. Agitasjonen som henvendte seg til arbeiderkvinnene, bar like mye preg av agitasjon mot de borgerlige kvinnesakskvinnene:

Jeg taler ikke til de borgerlige kvindesakskvinder, hvis maal er likestillethet med mændende - - nei, ti disse kvinder har i bund og grund fælles interesse med bourgeoisitet, arbeidernes motstandere, og derfor har vi intet at vente av dem i retning av frigjørelse av den underkuede arbeiderklasse. - - - De som arbeider i fabrikerne og paa verkstederne, de som gaar i de fine hjem under tykke, forspiste fruers kommando, forretningsdamerne, de kvinder som sitter rundt omkring i hjemmene og syr bukser, skjorter og lignende for 20-30 øre pr. styk, proletarhustruer, alle disse arbeidets kvinder er det jeg retter min appel til. Ti det er kun ved forenede anstrengelser av alle arbeidere, kvinder som mænd, at virkelig frihet og lighet for alle uten undtagelse kan naas. (Fra artikkel «En appel til kvinderne» i Ungdomsforbundets organ Klassekampen, nr. 13, 1913, av sign. Nancy)

Å forandre samfunnet var målet for både den faglige og den politiske kvinnebevegelsen på venstresiden. Kontoret for agitasjon blant kvinnene ble startet i januar 1909 etter vedtak i LOs sekretariat. Det fikk lokale i Folkets hus. I 1911 ble adminstrasjonen for Kvindernes Kontor og Kvindeforbundet slått sammen.

En stemmerett for borgerskapets kvinner

Kvinnene hadde fått innskrenket kommunal stemmerett i 1901, samme år som den kommunale stemmeretten ble alminnelig for menn. Men for arbeiderkvinnene føltes innføringen av begrenset stemmerett bare som en ny krenkelse; dette var kvinnestemmerett for borgerskapets kvinner. Denne følelsen var ikke grepet av løse luften: blant en del av borgerskapets kvinner mente man at begrenset stemmerett egentlig var ganske passende:

Da nu en stor del av kvinderne hadde opnaad fuld borgerret, viste der sig blant de konservative elementer en viss ulyst til at fortsætte kampen, idet de frygtet for at en videre stemmeretsutvidelse bare vilde øke socialisternes rækker. L.K.S.F. mistet av den grund flere medlemmer, og enkelte led i de mindre byer blev nødt til helt at indstille sin virksomhet. (Fra artikkel «Kvindestemmeretten» i Norske Kvinder, 1914)

Arbeiderkvinnene fant ut at de hadde lite til felles med de borgerlige kvinnesakskvinnene: de sakene som de kjempet for, var ikke arbeiderkvinnenes saker. Blant de borgerlige kvinnesakskvinnene var holdningen en litt annen. Selv om klassemotsetningene var et ufint emne å ta opp blant kvinnesakskvinner, fantes det de som gjorde det:

La os si det straks og åpent: Der var et mørkt punkt under alle disse møter, forhandlinger og fester, et mørkt punkt, som stadig bredte sig og for mig ialfald fordunklet glæden av det altsammen. Arbeiderkvinnene er ikke med. Hvis det internationale raad ikke formaar at vinde arbeiderne ind under sin organisastion, er det hele forfeilet, - da blir det en overklassedemonstration, en farlig befæstelse av overklassens syn paa livets forhold. (Fra artikkelen «Kvindernes parlament» i forbindelse med kongressen Det internasjonale kvinnerådet, ICW, avholdt i Stockholm, i Dagbladet, 12. november 1911, av Ella Anker)

Norske Kvinders Nationalraad

Mens arbeiderkvinnene var opptatt av å føre sin egen kvinnekamp, forsøkte de borgerlige kvinnesakskvinnene å favne en stadig bredere gruppe kvinner. I 1904 ble Norske Kvinders Nationalraad konstituert, på initiativ av Gina Krog, som var foreningens formann fra starten og til sin død i 1916.

Norske Kvinders Nationalraad var organisert etter prinsipper som var blitt foreslått av International Council of Women (grunnlagt i 1888 i USA), og det ble opptatt i dette. IWC kalte seg et konfesjonsløst og upolitisk forbund, der alle politiske og religiøse oppfatninger kunne være representert. Idéen bak organisasjonen var at den skulle omfatte flest mulig interesser. Ønsket var at Nasjonalrådet skulle fungere som et «kvinnenes parlament». Arbeiderbevegelsens organisasjoner sluttet seg likevel aldri til rådet. Nasjonalrådet hadde derimot stor tilslutning fra yrkesorganisasjoner innenfor middel- og overklassen.

Norske Kvinders Nationalraad fikk raskt stor oppslutning. I 1908 var ca. 400 enheter (ledd) tilknyttet rådet. NKN ble den fremste eksponenten for den borgerlige kvinnebevegelsen. Fram til det første landsmøtet i 1907 førte foreningen en nokså passiv tilværelse. Saker som stemmerett for kvinner ble ikke tatt opp i frykt for å støte fra seg medlemmer. Etter 1907 ble Norske Kvinders Nationalraad mer aktiv – sakene de fremmet var preget av den borgerlige bakgrunnen til medlemmene. Rådet engasjerte seg i hovedsak om yrkesforholdene til kvinner i middel- og overklassen. NKN engasjerte seg i bare noen få saker der arbeiderklassens kvinner var involvert. Det gjaldt fabrikktilsynsloven, hvor spørsmålet om særbeskyttelse av kvinner kom opp. Det gjaldt også mødreforsikring og barselpermisjon.

Styret i Nasjonalrådet, med Gina Krog i spissen, sto fjernt fra arbeiderkvinnene. Dette kom klart fram da styret fikk en henvendelse fra Horten Kvinneråd med spørsmål om organisasjonen ville ta opp kvinnelige verftsarbeideres situasjon. Disse kvinnene jobbet fra seks om morgenen til seks om kvelden – for dårligere lønn enn mennene. Styret avviset saken enstemmig.

Les mer om utstillingen   Til hundreårsutstillingen
© KILDEN 2005   Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN Kilden LO Hundreårsmarkeringen