Sætterskernes Klub

Innenfor den grafiske bransjen kom det til åpen strid mellom de mannlige og de kvinnelige arbeiderne. Striden i 1880-årene er en historie om hvordan kravet om likelønn ble forsøkt brukt av mennenes fagforening til å tvinge kvinnene ut av arbeidsplassen. Mennene ville ha jobbene for seg selv – uten konkurranse fra kvinner.

Typografene så på kvinnene som konkurrenter og som fremmedelementer i produksjonen. Argumentasjonen de brukte, gikk ofte på at kvinnene var svakelige, dårligere fysisk utrustet og manglet evne til å lære seg faget like godt som de mannlige svennene og typografene.

«Setter-jomfruen handler mot Guds og naturens lover, hun begaar synd mot sig selv og samfundet. Den kvindelige konstitusjon taaler ikke blygift. Brystene er i veien under arbeidet. I utlandet har det vist sig at 50 prosent av de kvinder som arbeider i typograffaget ikke kan føde barn normalt.»
(Typografiske Meddelelser, nr 10, 1886)

En fagforening mot kvinner

Når de ikke fikk gjennomslag for sine krav om å nekte kvinnene adgang, var det fordi arbeidsgiverne gjerne ville ha så billig arbeidskraft som mulig. Etter hvert som antallet settersker i boktrykkeriene bare økte utover i 1870- og 80-årene, gikk typografforeningen stadig hardere ut mot sine kvinnelige kolleger.

Truet av arbeidsløshet krevde typografene mot slutten av 1880-årene at setterskene skulle forlange samme lønn som mennene i bransjen. Kvinnelønningene lå her, som i alle andre yrker, langt under mennenes. Mens en mannlig typograf tjente mellom 12 og 18 kroner i uka, var lønna for en setterske på bare mellom 3 og 9 kroner. Utspillet fra typografene ble av setterskene oppfattet som et forsøk på å trenge dem ut av faget. Bakgrunnen for at så mange kvinner ble ansatt i den grafiske industrien var nettopp at de var en billig arbeidskraft.

Likelønnskrav som pressmiddel

Når typografforeningen oppfordret kvinnene til å kreve lik lønn som mennene, var det neppe av sine hjerters godhet og et uttrykk for at de støttet likelønnstanken. Mens de fleste mannlige arbeiderne hadde gått i lære som svenner, før de rykket opp som faglærte typografer, var de kvinnelige setterskene ufaglærte. Dersom de skulle tjene like mye som de mannlige typografene, ville det bety at de ble «overbetalt» i forhold til den mannlige arbeidskraften. Som ufaglært og like dyr arbeidskraft som mennene, ville kvinnene bli de første til å miste jobben. Hele deres fortrinn i konkurranse med mennene lå i at de var dårligere betalt.

Sætterskernes Klub

De kvinnelige arbeiderne i den grafiske industrien valgte til slutt å organisere seg i en egen kvinnelig fagforening. Sætterskernes Klub ble stiftet i 1896. Setterskene og deres fagforening var ikke blind for at den egentlige motivasjonen hos typografforeningen, og de nektet da også å framsette krav om likelønn. Først i 1898 kom det til enighet. Da ble det bestemt at kvinner som hadde gått i lære i faget, skulle ha samme lønnsvilkår som mennene. Og ikke nok med det: fagforeningene skulle sammen arbeide for å øke antallet kvinnelige lærlinger.

Mens arbeidsgiverne i den grafiske industrien hadde vært en slags alliansepartner for de kvinnelige arbeiderne i striden med typografene, endret dette seg etter at likelønnskravet ble gjort gjeldende. Etter enigheten i 1898 ser det likevel ut til at antallet kvinnelige arbeidere i trykkeriene gikk tilbake, selv om kvinnenes fagforening hadde presset på for at også kvinner skulle tas opp som lærlinger.

Les også: intervju med Siri Jensen som har skrevet om Kvinner og kvinnekamp : i arbeid og fagforening i boka Fra bly til bytes : Oslo Grafiske forening 125 år.
Les mer om utstillingen   Til hundreårsutstillingen
© KILDEN 2005   Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN Kilden LO Hundreårsmarkeringen