Tjenestepikenes fagorganisering

Den største gruppen av kvinner i arbeidslivet utgjorde tjenestejentene. De jobbet lange dager for svært lav lønn og hadde ingen eller liten fritid. Å organisere tjenestejentene viste seg å være vanskeligere enn å organisere kvinner i industrien. De jobbet spredt, de var unge og husmødrene gjorde sitt beste for å hindre at pikene deres fagorganiserte seg.

Mot slutten av 1800-tallet ble det gjort hele tre forsøk på å organisere tjenestejentene i fagforening, i 1886, 1890 og 1897. Oscar Nissen gikk i bresjen i forsøket på å organisere tjenestejentene i en fagforening i 1890 – Tjenestepigernes Særlag. Dette fikk direkte konsekvenser for hans egen legepraksis. Han var gynekolog og hans pasienter var overklassens kvinner. Organisering av tjenestepikene ble tatt meget ille opp av husmødrene og «doktorens praksis gikk slik tilbake at inntektene hans sank til det halve», forteller Mimi Sverdrup Lunden i boken «De frigjorte hender» (1944).

Husmødrene raste, dr. Nissens kvinnelegepraksis ble boikottet og debatten raste i avisenes og tidsskriftenes leserinnlegg: «Kvindesagsforeningen arbeider jo for alle kvinders vel, men mest naturligvis for dem, som har det daarligst. Og hvem der af husmødre og tjenestepiger har det daarligst, ved vi nok, i regelen ikke er husmødrene. » (Fra artikkelen «Om husmødres forhold til tjenestepigespørgsmaalet», Nylænde, nr. 23, 1890 av Olaug Løken.) Olaug Løken, fra Inderøy i Trøndelag, var forfatter av kokebøker og opplysningsbøker om barnestell og husstell. Hun foreslo frivillige overenskomster som blant annet burde gi tjenestepiken fri en hel ettermiddag i uken og dessuten annenhver søndag, og som skulle garantere at «pigekammerset» var så bra som mulig og med egen seng til hver av tjenestejentene. Men det var ikke mange husmødre som syntes de kunne strekke seg så langt!

Vanskelig å organisere tjenestejenter

Tjenestejentenes krav var regulert arbeids- og fritid, i tillegg til bedre lønns- og boforhold. Til tross for flere forsøk på å få til en organisering, var det ingen av disse første fagforeningene som kom til å leve særlig lenge. Jentene var unge, ofte bare 15-16 år gamle og de kom gjerne rett fra hjemmet og over i tjeneryrket, og var vant til å bli dirigert rundt. Dessuten møtte de hard motstand fra husfruene, som slett ikke var innstilt på å gi etter for det de betraktet som urimelige krav. Istedenfor å komme tjenestejentene i møte, oppfordret husmødre hverandre tvert imot til boikott av jenter som organiserte seg.

«Larmen og støien vokste stadig; snart kunde fruerne ikke længer sitte rolig; de reiste sig op paa stolene, trængte sig frem mot dirigentpladsen, klappet og skrek, ja man hørte endog her og der antydning til pipning. - - - Frk. Signe Berg, viceformand i den kvindelige tjenerstands forening, gikk op paa talerstolen og uttalte rolig og beskedent at pikernes krav var slik at forstaa at de vilde være fri for arbeide fra kl. 9 aften til kl. 7 morgen. Her blev hun avbrudt av en syndeflod av rasende stemmer: Pikene vil ha fri til at være ute om natten! Disse sjælsraa utbrud akkompagnertes med brøl av latter. » (Fra referat «Nytt fruemøte. De «dannede»Fruer kontra de «udannede».» Social-Demokraten, 25. april, 1911.)

Praktikant og tjenestepike

Bedrete kår og regulert arbeidstid var rettigheter som først kom med Hushjelploven av 1948, men da var tjenestepikeyrket allerede på vei ut. Hushjelpene forsvant etter hvert som egen yrkesgruppe. Elektrisitet og nye maskiner lettet husarbeidet og gjorde arbeidsoppgavene overkommelige for husmoren å klare alene. Av 130 000 hushjelper i 1930 var det i 1960 bare 15 000 igjen. Med likestillingskampen fra 1970-årene, ble det å ha hushjelp betraktet som gammeldags og lite moderne. Idealet var at man fikk sørge for å ta husarbeidet selv, men at det skulle deles likt mellom ektefellene.

I dag ser det ut til at stadig flere ønsker hushjelpen tilbake i familien – enten som rengjøringshjelp eller praktikant, eller begge deler. Er vi i ferd med å få en ny tjenerstand? For noen av disse er arbeidsoppgavene og arbeidsvilkårene ikke så mye annerledes enn det som var vanlig for 100 år siden. Polske «Magda» (30) jobbet «svart» som tjenestejente for norske familier i tre år.

Les mer om utstillingen   Til hundreårsutstillingen
© KILDEN 2005   Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN Kilden LO Hundreårsmarkeringen