Særlover for kvinner

Et av de store stridsspøsmålene i kvinnebevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet var spørsmålet om særvern for kvinner i arbeidslivet. Mens kvinnesakskvinnene i Norsk Kvindesagsforening gikk i mot særlover med begrunnelse at de ville ha fullstendig likestilling mellom menn og kvinner på alle områder, ønsket kvinnene i Arbeiderpartiets Kvindeforbund en særlovgivning for kvinner i arbeidslivet velkommen.

Det var i 1901 Johan Castberg fra Stortingets sosialkomité la frem innstilling om å innføre særbestemmelser for kvinner i fabrikktilsynsloven. Disse bestemmelsene ville gjelde for kvinner i industri- og håndverksbedrifter.

I forslaget fra Castberg lå blant annet forbud mot nattarbeid for kvinner og innføring av redusert arbeidstid, ti timer daglig.

Arbeiderpartiet var pådriver bak lovforslagene, og så det som et første steg på veien mot normalarbeidsfag for alle.

Norsk Kvindesagsforening mobiliserte mot forslaget. De hevdet likhet for loven og argumenterte med at særbeskyttelse av kvinner ville svekke deres konkurranseevne som arbeidskraft og stenge dem ute fra en del godt betalte jobber. For arbeiderkvinnene var likestillingsprinsippet mer problematisk. 

At kvinner og menn skulle ha like rettigheter, var også et grunnleggende prinsipp for dem. Men de mente man likevel måtte ta utgangspunkt i at kvinner var fysisk svakere enn menn, at de var mødre og vordende mødre, at de var dårlig organisert, og ble ekstra hardt rammet av forholdene i industrien.

Kampen om særlovene varte fra 1901 til 1909, da forslag om nattarbeidsforbud for kvinner ble forkastet i Stortinget.

I artikkelen Særvern av kvinner - arbeidervern eller diskriminering beskriver Gro Hagemann hvordan striden rundt særvern i Norge ble en strid om linjer i kvinnekampen der kvinnene organisert i arbeiderbevegelsen sto mot kvinnesakskvinnene.
Les artikkelen i Kvinner selv - : sju bidrag til norsk kvinnehistorie redigert av Ida Blom og Gro Hagemann. Se boka i BIBSYS
«Fabrikarbeiderskerne lever som man sier fra haand til mund. At de greier sig saa godt som de gjør, forbauser mig mange ganger. De er glade og fornøide og ser lyst paa tilværelsen ialdfald saalænge de er unge og har helsen. Der er en del som ikke rigtig forstaar at indrette sig, især de som maa bo ute hos fremmede og ikke har mor til at veilede sig. De anvender da ofte for meget av fortjenesten til klær og for litet til mat. Gjennemgaaende maa det sies at vore kvindelige industriarbeidere er hæderlige og bra. Personlig har jeg bare godt å si om dem.»

Fra artikkelen Kvinder i industrien, i Norske Kvinder, 1914, av Betzy Kjelsberg - Norges første kvinnelige fabrikkinspektør

Les mer om utstillingen   Til hundreårsutstillingen
© KILDEN 2005   Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN Kilden LO Hundreårsmarkeringen