Særlover for kvinner

Et av de store stridsspøsmålene i kvinnebevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet var spørsmålet om særvern for kvinner i arbeidslivet. Mens kvinnesakskvinnene i Norsk Kvindesagsforening gikk i mot særlover med begrunnelse at de ville ha fullstendig likestilling mellom menn og kvinner på alle områder, ønsket kvinnene i Arbeiderpartiets Kvindeforbund en særlovgivning for kvinner i arbeidslivet velkommen.

Det var i 1901 Johan Castberg fra Stortingets sosialkomité la frem innstilling om å innføre særbestemmelser for kvinner i fabrikktilsynsloven. Disse bestemmelsene ville gjelde for kvinner i industri- og håndverksbedrifter.

I forslaget fra Castberg lå blant annet forbud mot nattarbeid for kvinner og innføring av redusert arbeidstid, ti timer daglig.

Arbeiderpartiet var pådriver bak lovforslagene, og så det som et første steg på veien mot normalarbeidsfag for alle.

Norsk Kvindesagsforening mobiliserte mot forslaget. De hevdet likhet for loven og argumenterte med at særbeskyttelse av kvinner ville svekke deres konkurranseevne som arbeidskraft og stenge dem ute fra en del godt betalte jobber. For arbeiderkvinnene var likestillingsprinsippet mer problematisk. 

At kvinner og menn skulle ha like rettigheter, var også et grunnleggende prinsipp for dem. Men de mente man likevel måtte ta utgangspunkt i at kvinner var fysisk svakere enn menn, at de var mødre og vordende mødre, at de var dårlig organisert, og ble ekstra hardt rammet av forholdene i industrien.

Kampen om særlovene varte fra 1901 til 1909, da forslag om nattarbeidsforbud for kvinner ble forkastet i Stortinget.